My Inner Thoughts Livet etter spiseforstyrrelsen

Jeg har tatt enn lang pause fra denne bloggen, i hovedsak fordi det går ganske bra for tiden, og denne bloggen er egentlig en "klageblogg". Jeg hadde bursdag i går, og jeg hadde det helt fantastisk. Dagen i dag begynte veldig bra, familiebursdagen også, men så plutselig får jeg veldig lyst til å gråte. Det vil si; jeg får ikke lyst til å gråte for jeg har ingen grunn til det, men de presser på alikevel.

Jeg er så takknemlig for alt jeg har fått til bursdagen og har ingenting å gråte for, men jeg må. Jeg vet ikke, jeg aner ikke hvorfor. Jeg tenker på mennesker i slummen når jeg skal finne en grunn, men det burde ikke være noe å gråte over. Jeg føler meg som en stor tåpe.

Help me, i dont feel ok.

Etter at jeg var syk noen dager i forrige uke, har jeg nå blitt syk igjen. Kvalme er virkelig noe av det værste. Jeg er kvalm hele tiden, ordentlig kvalm, bare at jeg ikke kaster opp. Derfor har jeg bare en konstant kvalm smak i munnen. Et annet minus med å være syk, er at spisefortyrrelsetankene kommer snikende. Nå som jeg er hjemme alene, er det ingen som sjekker om jeg spiser eller ikke, og det kan bli veldig farlig. Ettersom at jeg er kvalm, er det vanskelig å spise, men jeg skal prøve å få i meg noe. Spiseforstyrrelsene er tross alt nå er lukket kapittel.

Nå skal jeg prøve å kure kvalmen med en varm dusj og hjemmespa. Deretter blir det nok en del filmer og Friends-episoder, men det er jo også en del av vidunderkuren.

Måtte dere alle få en kjempefin og frisk uke♥♥

Mange er eller vil inn i modellmiljøet, og føler derfor slankepress.

Det kan være utrolig mange grunner til at noen får en spisefortyrrelse. Det vaneligste er nok at du synes du selv ser tykk ut, men det er noe som setter igang den tankegangen. I mitt tilfelle skilte foreldrene mine seg. Det gikk i grunner ganske greit, selv om det kom som en stor overraskelse. Jeg ble mindre og mindre sosial og mistet jeg også venner. Det fikk meg til å føle meg lite vellykket og da sank selvtilliten mildt sagt til bunnen.

Mamma og pappa ble urolige for meg og tok meg med til len psykolog. Ikke at det hjalp noe, spesielt siden jeg ikke liker å fortelle om mine innerste tanker. Besøkene endte derfor mer eller mindre uten resultat.

Noen måneder seinere ble vennskapet med min aller aller beste venn bokstavelig talt lagt i grus. Nå snakker vi aldri til hverandre til tross for at vi går i samme klasse. En blanding av alt dette, gjorde at jeg fikk spisefortyrrelse.

Mange opplever press fra hjemmet sitt eller miljøet de bor i til å slanke seg. Mitt tips er, at dersom du har en spiseforstyrrelse eller er på god vei, burde du gå tilbake til begynnelsen og finne grunnen til at du fikk denne fortyrrelsen. Det gjorde jeg og nå er den historie, nesten ihvertfall.

Forresten fikk jeg publisert historien min på Junes blogg og lesertallet har fykt i været. Jeg synes derfor det er litt rart at ingen har kommentert. Det virker ikke helt logisk, liksom. Uansett, takk for at dere er innom♥

1-Du må lyve masse
Gjemme bort maten, lyve om at du har spist osv. Believe me, I`ve been there! Og det er ikke verdt det. Foreldre/venner vil oppdage det etterhvert og du får kjempedårlig samvittighet fordi du lyver så masse.

2-Umulig å tenke på noe annent
Sammenlign det med gutten du er forelsket i. Du tenker på ham hele tiden, hvordan du skal få ham til å legge merke til deg.. Samme med mat: hvor mange kalorier er det i denne eplebiten, hvor masse veier den, hvordan skal jeg lure unna middagen. Du får ikke med deg noe under timene, ergo; du lærer ingenting.

3-Magen rumler
Dette er noe av det flaueste jeg har opplevd. Du sitter i en time, det er helt stille mens læreren forklarer noe på tavla. Så begynner magen å rumle. Du får hundre blikk, folk begynner å le og spørre om du er sulten. "Eh, nei.. Det er sikkert bare.. fordøyelsen..." Den funker ikke. Og magen fortsetter den, så lenge du selv vil.


4-Familien mister tillit til deg
En dag blir du dratt med til legen fordi mamma synes du spiser for lite. Der får du diagnosen anorexia eller bulimi. Det neste som skjer er at du blir tvangsforet, er under oppsyn 24/7 og foreldrene dine må ta fri fra jobben for å passe på deg(i verste tilfelle).

5-Du mister det sosiale livet
Hvordan skal jeg la vær å spise uten at vennene mine legger merke til det? Vel, dropper å være sammen med de. Mitt sosiale liv går i minus, foreldrene mine maser på meg, tvinger meg til å være sammen med noen om kveldene. Tro meg, du vil ikke miste det sosiale livet ditt.

6-Kroppen blir ødelagt
Kroppen trenger mat, spesialt når den vokser. Får ikke kroppen nok mat, tærer det på skjelettet og du kan få beinskjørhet, for å ikke glemme at du kan dø mangemange år for tidlig pga underernæring.

Sulting er ikke sunt for noen. Det finnes bedre metoder å gå ned i vekt på hvis du føler du må. Trening og sunn mat er den eneste løsningen, ikke gå på noen såkalte "vidunderkurer". Det går du raskt opp og rast ned igjen, og jojo-slanking gjør at du går opp i vekt.

Bilder: We heart it

Jeg har bestemt meg. Nå skal jeg spise nok, heller trene mer. Jeg skal bli flinkere til å legge ut inntak, mattips og treningstips. Kanskje jeg til og med legger ut bilde av meg selv, hvis folk ønsker det.

Jeg begynner å skrive på norsk igjen. Vil nok komme noen tenkter på engelsk, men i all hovedsak blir denne bloggen skrevet på norsk.

The first thing I did after reading this, was to log in at Facebook. But I don`t see why it should give you anorexia. I mean; there are no thin models there as I can see, and nobody or nothing at Facebook tells you to stop eating. It`s a psycick illness and NOONE can give you anorexia unless you think like one.

There are some days were you just want to lay in bed and cry all day. Today is a day like that, but i can`t lay in bed all day because I`m having a handallmatch in a couple minutes. I hate handball and I really want to stop going there, but my parents won`t let me.

I`m tired, fat and ugly. Are there any reason for me to live? The only reason is my little sister. I love her over everything in the whole world. She makes me smile and laught. She makes my day, and that`s why I love her so much.

Today is the international holocaustday.The day are going to remind us of about Hitler and his stupid ideas to exterminate all jews in the world, about the day when soldiers from Russia came to the most known extermination camp, Auschwitz, in Polen. They released a lot of jews. Arkivet, a place here where I live, organized a day for all 9th graders and told us about how it was to live under second world war, especially as a jew. It`s terrible to think about, but it`s so important to know.

At the end of the day, we watched a movie called Freedom Writers. If you haven`t seen it, you have to. It`s a beautiful story about how a group of coloured gangsters became excellent students only with help from a white teacher, based on a true story. It`s about how a class with unrespected students who live in a dangerous neighborhoods fall in love with a talented, white teacher. I`ve seen the movie twice, and I colud watch it a hundred more.

I`ve changed my mind. I`m still wishing for anorexia. Tell me how stupid I am. I won`t care, because I know what I`m doing. I am stupid and I know it, but this is a psycic illnes and I can`t change the way I think. Trust me; I`ve tried, but it`s easier sayd than done.

Anyway, I won`t recognise this. It`s like hell, seriously. Think about all the consequenses before you start dieting in souch a young age. If you have started you won`t be able to stop it. Trust me; know what I`m talking about.

Promise me you won`t do this. You`ll regret it.